Dag Solstad har ikke resignert... Det har kristin
I dag våknet jeg etter utallige snoooze, og at Joep med sin autoritære hånd banker brutalt på døra mi.
En ny følelse har inntatt min kropp; den fullstendige ubesluttsomhet. Jeg ante ikke hvilken ende jeg skulle begynne i. Alle disse avgjørelser og valg man står ovenfor i hverdagen som er av en slik karakter at de ikke egentlig er valg, men intuitive ting man gjør ut fra lyst og vane, ikke nødvendigvis refleksjon. Det første jeg gjorde var å overveie hva jeg skulle ha på meg. Jeg endte opp med noe kjemperart , i grønt og brunt. Kronet med en hatt type; alpelue. Så skulle jeg pusse tennene, vi har to tannkremer. Jeg måtte velge den ene. (vanskelig) skal jeg ha sminke på? Jeg ser at solen skinner, skulle jeg se, og bruke briller? eller skulle jeg være cool, ikke bli snøblind, og gå for solbriller?
Etter mye om og men, vurderte jeg om jeg skulle gå på forelesning, noe jeg som oftest gjør. Men, jeg hadde ikke lest , og vår foreleser en en skikkelig fritterer av sånne som meg. Jeg turte dermed ikke gå. Så var det frokost-tid. Vi hadde to brød. Fint og ganske grovt. Jeg tenkte ; Hva ville Grethe Roede ha gjort? Og gikk for det grove med speltmel. Så kom jeg til pålegg. Det var ikke lett. Jeg gikk for en med hagen-slag og en med tomat og salat. Skulle jeg velge kaffe eller te? Hva skal jeg lese til frokosten , noe småborgelig som Klassekampen? Morgenbladet? Eller Eli Hagen biografien?
Skal jeg høre på musikk, i såfall hva? Radio er fint, det er random. Men hvilken kanal? Noe ungsdommelig eller gammelmodig? Hvilken sjanger? Jeg valgte stillhet.
Så skulle jeg til å gå. Jeg måtte laste inn musikk på poden. Det fungerte fint. Den har autofyll og overlater beslutningen til datamaskinen. I gangen måtte jeg velge jakke. Så måtte jeg velge sko, noen skapt for krumsnø. Som sagt skinte sola, og jeg måtte overveie om jeg skulle gå eller ta buss. Her inntok den fullstendige apati meg , så jeg gikk halve, og tok den resterende halvveien med buss. På bussen møtte jeg en kjenning. En sånn man ikke vet om man nikker, smiler, vinker eller sier hei til. Jeg endte opp med noe midt i mellom. Når jeg endelig ankom universitet sto jeg ovenfor ett nytt problem; Hva skal jeg lese? Jeg klarte ikke å bestemme meg. Så jeg gikk å drakk litt kaffe med fritz og jørn. De spør om jeg vil ta noen øl i kveld.
Ikke en gang det klarte jeg å besvare med motsetningsparet ja eller nei.
Det er jommen ikke lett å være besluttsom i et overflodssamfunn...
En ny følelse har inntatt min kropp; den fullstendige ubesluttsomhet. Jeg ante ikke hvilken ende jeg skulle begynne i. Alle disse avgjørelser og valg man står ovenfor i hverdagen som er av en slik karakter at de ikke egentlig er valg, men intuitive ting man gjør ut fra lyst og vane, ikke nødvendigvis refleksjon. Det første jeg gjorde var å overveie hva jeg skulle ha på meg. Jeg endte opp med noe kjemperart , i grønt og brunt. Kronet med en hatt type; alpelue. Så skulle jeg pusse tennene, vi har to tannkremer. Jeg måtte velge den ene. (vanskelig) skal jeg ha sminke på? Jeg ser at solen skinner, skulle jeg se, og bruke briller? eller skulle jeg være cool, ikke bli snøblind, og gå for solbriller?
Etter mye om og men, vurderte jeg om jeg skulle gå på forelesning, noe jeg som oftest gjør. Men, jeg hadde ikke lest , og vår foreleser en en skikkelig fritterer av sånne som meg. Jeg turte dermed ikke gå. Så var det frokost-tid. Vi hadde to brød. Fint og ganske grovt. Jeg tenkte ; Hva ville Grethe Roede ha gjort? Og gikk for det grove med speltmel. Så kom jeg til pålegg. Det var ikke lett. Jeg gikk for en med hagen-slag og en med tomat og salat. Skulle jeg velge kaffe eller te? Hva skal jeg lese til frokosten , noe småborgelig som Klassekampen? Morgenbladet? Eller Eli Hagen biografien?
Skal jeg høre på musikk, i såfall hva? Radio er fint, det er random. Men hvilken kanal? Noe ungsdommelig eller gammelmodig? Hvilken sjanger? Jeg valgte stillhet.
Så skulle jeg til å gå. Jeg måtte laste inn musikk på poden. Det fungerte fint. Den har autofyll og overlater beslutningen til datamaskinen. I gangen måtte jeg velge jakke. Så måtte jeg velge sko, noen skapt for krumsnø. Som sagt skinte sola, og jeg måtte overveie om jeg skulle gå eller ta buss. Her inntok den fullstendige apati meg , så jeg gikk halve, og tok den resterende halvveien med buss. På bussen møtte jeg en kjenning. En sånn man ikke vet om man nikker, smiler, vinker eller sier hei til. Jeg endte opp med noe midt i mellom. Når jeg endelig ankom universitet sto jeg ovenfor ett nytt problem; Hva skal jeg lese? Jeg klarte ikke å bestemme meg. Så jeg gikk å drakk litt kaffe med fritz og jørn. De spør om jeg vil ta noen øl i kveld.
Ikke en gang det klarte jeg å besvare med motsetningsparet ja eller nei.
Det er jommen ikke lett å være besluttsom i et overflodssamfunn...
posted by Krissabing at 12:18 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home