Min nye følgesvenn.

Jeg liker å gå. Problemet er at det er litt kjedelig. Derfor har jeg utstyrt meg med teknologisk utstyr som kan gjøre disse turene i strekning universitetet noe mer lystbetont. En dag fant jeg denne karen i kjøkkenskapet.

En termokopp. Jeg har tidligere observert at disse koppene er mye utbredt i universitetskretser, men har alltid tenkt at de var forbeholdt de mest hardbarka koffeinslaver og andre som trenger sentralstimulerende substanser 24-7 for å holde søvnen på avstand.

Men, som sagt fant jeg denne kopppen i forbindelse med et morgenrituale. Jeg hadde dårlig tid og tenkte at jeg kunne putte kaffen min i termokoppen. Fra dette øyeblikk var jeg frelst. Nå har den blitt en naturlig del av min hverdag. Jeg kan gå, høre på lydbok OG drikke kaffe SAMTIDIG som jeg sparer miljø for klimapåkjenninger (undertegnede er i det politiskkorrekte hjørnet i dag)!

Men, Som i et hvert hverdagsdrama ; En dag var den bare borte. Jeg trodde jeg hadde hengt den i en forsvarlig hempe på sekken; Men, nei, borte var den! Det var ikke et tap rent uten sorg. Dagene gikk, og jeg glemte etterhvert min posisjon i den noe stigmatiskerte "termokopp-bruker-kategorien". I går skjedde det dog noe forundelig; Mens jeg står på bussplassen ved universitetet, kaster jeg et blikk på en benk. Og hva står på den benken og smiler i rustfritt stål om ikke min long-lost-friend, termokoppen. Jeg tar en nærmere kikk på den , og ja , den er ikke til å ta feil av; Min* cappelen akademiske forlag termokopp i rustfritt stål og plastikkhank står der å venter på meg.

Jeg tror dette er begynnelsen på noe fint. Jeg tror dette er begynnelsen på et vennskap.

* Det er en sannhet med modifikasjoner da den egentlig tilhører huseieren vår..Dette hadde gjort det faktum at den var forsvunnet desto værre å svelge.