Wednesday, October 25, 2006

Ridder av den bedrøvelige skikkelse; Hvor er Sancho Panza når jeg trenger ham?

Første gang jeg prøvde å imatrikulere meg var den 21 september. Jeg hadde sirlig oversatt fra kastalnsk til norsk , fylt ut og inn alle kurskoder og annet utysk. Tenkte at dette måtte da være en overkommelig oppgave. Det var det imidlertid ikke. Kom tilbake rundt den 15 oktober var svaret jeg fikk. 18 Oktober skulle vise seg å være den o-store imatrikuleringsdagen for oss med etternavn langt bak i alfabetet. Så nok engang sto jeg der etter en drøy halvtime i kø. "Studentkort takk" sier dama i skarnken. Jeg gir det eneste studentkortet jeg har, det norske, til henne. "Spansk studentkort, takk" jeg hadde jo ikke noe spansk studentkort. "Du kan da vitterligen ikke imatrikulere deg UTEN spansk studentkort" Hun forklarte meg veien hvor det spanske studentkortet kunne oppdrives og at det tar et par dager... Da jeg går til studentkortverkstedet er det selvsagt stengt. Når kortet er ferdig går jeg nok engang til skranken. "Hvorfor er du så sen... imatrikuleringen var jo i forrige uke" (Dog spanske mennesker gjerne blir kalt smilets folkeslag, er det ingentvil om at det motsatte er oppdrivbart i kommunalsektor...) Jeg forklarer det inntrufne. "Du mangler underskrift" , sier hun mens hun med overdreven ansikts gimmick kikker oppgitt på papirene mine. Vel tenker jeg, underskrifts skal bli!! Jeg springer opp til kontorer , hvor jeg vet underskriftene sitter løst. Neeeei, underskriftsansvarlig 1 er i India, underskriftsansvarlig 2 er i... norge.. Så jeg måtte ty ti underskiftsansvarlig nummer 3. "Ikke noe problem sier hun" . For meg var hun Messias, Muhammed og Buddha på en gang. Så springer jeg tilbake til imatrikuleringsskranken. "Nå har jeg underskrift sier jeg" (kanskje med antydning til stolthet) "Hvem i huleste er dette" sier hun, og peker strengt på signaturen. Jeg sier at hun er en med autoritet til å skrive under. "Det kan jeg ikke svare på" sier hun.
"Hvem kan svare på det da?" sier jeg. "utvekslingskoordinator" sier hun.
"Kan jeg få snakke med henne" "Nei, hun er ikke her i dag...Føler seg ikke helt bra"

"Du får komme tilbake i mårra , kanskje hun er der da"
Eller "Manana , Manana" som hun selv artikulerte det..
Oppgitt ,og med en aldri så liten klump i halsen går jeg for ente gang fra immatrikleringskontoret uten å få fullbyrdiget mitt oppdrag.

Så jeg kjøpte meg en billett til Roma, og satser på at den evige stad, en god vennine , bøtter med rødvin og et rom med utsikt kan sette plaster på mine byråkratiske sår.

Snakkes.
(sur)

0 Comments:

Post a Comment

<< Home