Navlebeskuelse. En tur...

Etter en periode med nedsatt allmenntilstand, les: sjuk. Er jeg nå blitt frisk igjen. Hva er vel mer naturlig for et friskt og positivt menneske, enn å stå opp tidlig , ta på seg det Per Sundnes ville definert som "khule trhainhers" å gå en spasertur. Kanskje var mitt lune preget av det alle jordens fruktbare kvinners må igjennom, "det måndelige helvete", kanskje var det posttraumer etter å være sengeliggende, eller kanskje var det bare det som kalles dårlig humør. Barcelona var i dag nemmelig usedvanlig stygg. Stygg i den forstand at det var usedvanlig mye av det som jeg vanligvis ikke ser, som var synbart; 1.spy på gatehjørner (søndag kommer jo som kjent etter baccanaletsdag; lørdag.) 2. Folk som spytter 3.Ustemte gitarkamerater som står på hvert eneste gatehjørne i vente på å bli oppdaget av talentspeidere evt av din lommebok. 4. Hundebæsj 5. En overdose av Amerikanere med lonley-planet bøkene trykt opp i de spekkfylte trynene sine (oi, dette var på grensen til rasistisk, men jeg er drittlei Amerikanere, jeg tror det er fordi de er som oss, bare enda mer utagerende; de har flere penger, de er litt feitere, snakker litt høyere , litt mer irriterende, de blir bestandig litt fullere og det er maaaaange av dem..fortsatt fordomsfullt, men jeg skal ta det igjen en dag de fortjener det...) Jeg tenkte så at jeg kanskje skulle bevege meg litt fra søndagstravle gatene og til et "kunst" marked. Kunst skal jo være bra for både sinn og åndsliv. Men jeg har aldri sett så mange "båten-så-liten-havet-så-stort" , "Et-ensomt-eple-bader-i-høy-lys" "Mediterriansk-båt-med-solnedgang-og-par-som-speider-utover-det-stille-havet" bilder , samlet på et sted. Fiduskunst setter meg i utgangspunktet "in the mood" men dette ble for mye, for stygt, og overpriset...
Så etter dette misslykkede forsøket på adspredelse , vandrer jeg da hjem.

På veien hjem finnner jeg intet annet enn en parykk. Jeg har virkelig sansen for parykker, spesiellt de som ser ekte ut. Det denne parykken gjorde. En parykk er opphavet til mye spilloppmakkeri . Siden denne parykken var i en usedvanlig stygg frisyre, kunne jeg lett f.eks ha lurt min lettlurte venn, Marte, eller min lettlurte nevø, Oskar (Rettelse: unge nevø oskar.) Mamma f.eks synes parykk-humor er kjempe god humor og ville ledd og ledd. Det er jeg overbevist over at oskar og marte også ville gjort.
Men poenget at her har jeg ingen å lure: 1. De i klassen min ville neppe se at jeg har "klipt meg" og da forsvinner litt av trikset med en stygg parykk. 2. De jeg bor sammen med ville sett at jeg var litt rar på håret, men ikke funnet det festlig. De ville kanskje tilogmed lagd falske brekningslyder da jeg fortalt at jeg hadde funnet den på gaten..

Så jeg lot den ligge...