Kristin anmelder fiduskunst.

"Jeg ser et bilde av et ungt og lykkelig par, de gode minner som jeg har"
(Ut mot havet, Rudberg 19...)

I anledning et bilde som dumpet innom min innboks , vil jeg gjerne benytte min kunsthistoriske bakgrunn fra Olav Dun videregående skole som bakteppe for anmeldelsen av denne fotografiske komposisjonen.

Bildet er av en profilert trubadur mest kjent for sin forkjærlighet for å være "Ut mot havet" og sin store apetitt på kvinner. Fordi om havet ikke direktet er skildret i denne komposisjonen, er hans kjærlighet til kvinnen, og skjødet i aller høyeste grad tilstedeværende. Hans kjærlighet til musikken er også representert i form to gitarer som utgjør bildets bakgrunn.

Fotografisk sett er bildet fullt av det som ville blitt karakterisert som forstyrrende elementer; en flaske med olje, som kanskje symbolisere artistens status som sønn av oljenasjonen Norge, men kan muligens også ha en langt mer praktisk hentydning. Andre forstyrrende elementer er det blå fallossymbolet, plassert et sted hvor solen aldri skinner , samt en lypsyl. Glasset plassert i bildets skjæringspunkt kan også sies å virke forstyrrende.
Mine umiddelbare assosiasjoner går til rennesansemalerne, og da spesiellt Jan van Eyck , som i likhet med denne artisten, ofte plasserte seg selv inn i bilder han malte. Det nyskapende i denne komposisjonen er at kunstneren selv tar en såpass stor del av komposisjonen , og ikke bare som en liten detalj for det våkne øyet. Rent deskriptivt består bildet av en mann og en kvinne. Kvinnen er ung og mannen gammel. En tematikk vi kjenner så godt i et kunsthistorisk perspektiv. Her kan kunstneren kanskje være kjent med Manet, som brukte pur unge, nakne kvinner som symbolske representanter for inspirasjon og rekreasjon. En muse. Lyset i komposisjonen er grellt , og har en lite flatterende effekt på verkets hovedelementer ; mannen og kvinnen. Kunsteren ser ut til å ha minimal kjennskap til lys og skyggevirkning, men det kan også være at fotografen bevisst har brukt denne teknikk for å oppnå ønsket effekt. Fargemessig fungerer det, den svarte skinnsofaen står i fin kontrast til veggens hvite flater. Mannen og kvinnen representerer også kontraster; Hennes yppige ungdommelige ytre, i kontrast til hans begynnende alderdom skaper et spenningpunkt i bildet.

Det som imidlertid slår meg som komposjisjonens styrke, er dets autensitet.
Vi tror på dem.
Mannens hedonistiske nytelse, samt intenisteten i kvinnens småsadistiske ansiktsutrykk fomidler en åpenbar glede, som anskueren i denne komposisjonen får ta del i.

For skal vi tro kunstneren selv, som utalte i en av Norges største tabloider ; "Jeg har kulere bilder hjemme" . Er jeg er sikker på at vi kommer til å se mer av dem begge i tiden som kommer.