Sin título...
Forleden dag var jeg på en kunstutstilling. Jeg har hørt det skal ha en positiv effekt på unge sinn, katharsis osv. Så jeg vandret rundt, mens jeg forsøkt å imitere den rådende "kikke-på-kunst-etikketen" . Det var diverse. Instalasjoner , skulpturer og bilder. Tre bilder fanget min umiddelbare oppmerksomhet. Det var av streker . Malt sort på hvit, acryll. Strekene hadde fått navn som "den ubrudte linje møter horisonten" "sin título " og "linje".
Jeg vet min reaksjon er slik enhver gallerist vil anklage uskolerte menneskers møte med moderne kunst.
For, ja, jeg tenkte"Dette er da vitterligen ikke kunst" .
Det er ikke det at jeg ikke ønsker modernistene velkommen, så lenge de ikke heter Monet, så er jeg fornøyd. Jeg sier ikke at det må være naturalistisk eller figurativt for at jeg skal ha glede av å se det. Men dette er jo crap. Å male en linje har blitt gjort før, til stor applaus fra mange. Men at man kan bli utstilt på Museum of modern art i 2006 med linjen som møter horisonten, er for meg et mysterium. Jeg er sikker på at kunstneren må le - Godt og lenge over at noen kan legge pekefingeren på haka og nikke annerkjennende ved synet av denne linjen. Mens jeg i bakhodet hører imaginære kunstkritikere si at mannen utøver en kraft og en styrke i denne streken ,som kunstverden aldri før har sett maken til. At det naivistiske møter livskraften i dette verket. Kunstkjennere vil nok beklage meg for å være en fantastisk dårlig gallerigjenger - At vanlige mennesker, som meg, vil ha fiduskunst inn i gallerien; Tidemann og Gude, elg i solnedgang , et språk som snakker umiddelbart og forståelig til enkle hjerner. Som ikke krever videre analyse. Som skriker "glede" "sorg" eller andre lett gjenkjennbare reaksjoner. Det er ikke det jeg mener,men at et sted må grensen gå for hva vi kan kalle kunst. Jeg føler kunstneren holder oss for narr.At han i rødvinsrus malte noe, bare for å vise hvor lett vi mennesker kan annerkjenne det, bare fordi det har den rette signatur ,henger i det rette galleriet og er utøvd av en som har sine papirer fra akademiet i orden .Han skratter nok lenge og vel over hvor lett vi kan projisere hva som helst inn i noe, bare fordi det er utilgjengelig nok.
Akk, det er håpløst, men en ting skal kunstneren ha, han klarte det som de fleste kunstnere i dag, ikke klarer. Å skape en form for reaksjon, uten virkemiddler som tyr til det blasfemiske eller makabre.
Jeg vet min reaksjon er slik enhver gallerist vil anklage uskolerte menneskers møte med moderne kunst.
For, ja, jeg tenkte"Dette er da vitterligen ikke kunst" .
Det er ikke det at jeg ikke ønsker modernistene velkommen, så lenge de ikke heter Monet, så er jeg fornøyd. Jeg sier ikke at det må være naturalistisk eller figurativt for at jeg skal ha glede av å se det. Men dette er jo crap. Å male en linje har blitt gjort før, til stor applaus fra mange. Men at man kan bli utstilt på Museum of modern art i 2006 med linjen som møter horisonten, er for meg et mysterium. Jeg er sikker på at kunstneren må le - Godt og lenge over at noen kan legge pekefingeren på haka og nikke annerkjennende ved synet av denne linjen. Mens jeg i bakhodet hører imaginære kunstkritikere si at mannen utøver en kraft og en styrke i denne streken ,som kunstverden aldri før har sett maken til. At det naivistiske møter livskraften i dette verket. Kunstkjennere vil nok beklage meg for å være en fantastisk dårlig gallerigjenger - At vanlige mennesker, som meg, vil ha fiduskunst inn i gallerien; Tidemann og Gude, elg i solnedgang , et språk som snakker umiddelbart og forståelig til enkle hjerner. Som ikke krever videre analyse. Som skriker "glede" "sorg" eller andre lett gjenkjennbare reaksjoner. Det er ikke det jeg mener,men at et sted må grensen gå for hva vi kan kalle kunst. Jeg føler kunstneren holder oss for narr.At han i rødvinsrus malte noe, bare for å vise hvor lett vi mennesker kan annerkjenne det, bare fordi det har den rette signatur ,henger i det rette galleriet og er utøvd av en som har sine papirer fra akademiet i orden .Han skratter nok lenge og vel over hvor lett vi kan projisere hva som helst inn i noe, bare fordi det er utilgjengelig nok.
Akk, det er håpløst, men en ting skal kunstneren ha, han klarte det som de fleste kunstnere i dag, ikke klarer. Å skape en form for reaksjon, uten virkemiddler som tyr til det blasfemiske eller makabre.
posted by Krissabing at 7:37 PM
6 Comments:
Her er resultatet av min kulturelitetest:
Du tilhører definitivt ikke kultureliten, gratulerer! Du er antakelig ekte og jordnær, og kan delta i så mye organisasjonsarbeid du bare vil uten å bli mistenkt for å mele din egen kake og holde proletariatet nede.
Nå er jeg spent på ditt!
jeg fikk faktisk identisk resultat som dem, unge frøken!
Hva kan vi gjøre med dette? Det er jo katastrofalt! (bortsett fra siste delen, da)
Kor i all verden finn dokker den testen?
http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/12/07/485328.html
sjekk den linken der du!
Jeg fikk beskjed om at jeg liker både "Rompa Mi" av DDE og "Nøtteknekkeren". Jeg HATER DDE, og ville med 99% sannsynlighet sovna to minutter inn i "Nøtteknekkeren".
Dagbladet my... vel, "Rompa Mi".
Post a Comment
<< Home