I vinens skygge....

Mye kan sies om julefølelse. Den kooperative følelsen vi alle er ute etter i desember måned. For meg, er det bare en som gjelder.; Hun heter Julie Nilsen (ja oppsiktsvekkende nært julenissen). Hun har nettop dratt, og jeg vet at julaften er nær. Konseptet er enkelt og samme-prossedyre-som-forrige-år. Mor og jeg kjører rundt med julegaver, drikker julekaffe og spiser julekaker, men når kvelden har lagt seg, når Vidar Lønn Arnesen har fått sin velfortjente pause og når granen er tent.
Dukker hun opp.
Denne gangen ulastelig kledd i sommerfuglkjole.
Julie Nilsen.

Vin, sigaretter, nye historier,
og viser vi alle har hørt før...

Takk!

Sin título...

Forleden dag var jeg på en kunstutstilling. Jeg har hørt det skal ha en positiv effekt på unge sinn, katharsis osv. Så jeg vandret rundt, mens jeg forsøkt å imitere den rådende "kikke-på-kunst-etikketen" . Det var diverse. Instalasjoner , skulpturer og bilder. Tre bilder fanget min umiddelbare oppmerksomhet. Det var av streker . Malt sort på hvit, acryll. Strekene hadde fått navn som "den ubrudte linje møter horisonten" "sin título " og "linje".

Jeg vet min reaksjon er slik enhver gallerist vil anklage uskolerte menneskers møte med moderne kunst.
For, ja, jeg tenkte"Dette er da vitterligen ikke kunst" .
Det er ikke det at jeg ikke ønsker modernistene velkommen, så lenge de ikke heter Monet, så er jeg fornøyd. Jeg sier ikke at det må være naturalistisk eller figurativt for at jeg skal ha glede av å se det. Men dette er jo crap. Å male en linje har blitt gjort før, til stor applaus fra mange. Men at man kan bli utstilt på Museum of modern art i 2006 med linjen som møter horisonten, er for meg et mysterium. Jeg er sikker på at kunstneren må le - Godt og lenge over at noen kan legge pekefingeren på haka og nikke annerkjennende ved synet av denne linjen. Mens jeg i bakhodet hører imaginære kunstkritikere si at mannen utøver en kraft og en styrke i denne streken ,som kunstverden aldri før har sett maken til. At det naivistiske møter livskraften i dette verket. Kunstkjennere vil nok beklage meg for å være en fantastisk dårlig gallerigjenger - At vanlige mennesker, som meg, vil ha fiduskunst inn i gallerien; Tidemann og Gude, elg i solnedgang , et språk som snakker umiddelbart og forståelig til enkle hjerner. Som ikke krever videre analyse. Som skriker "glede" "sorg" eller andre lett gjenkjennbare reaksjoner. Det er ikke det jeg mener,men at et sted må grensen gå for hva vi kan kalle kunst. Jeg føler kunstneren holder oss for narr.At han i rødvinsrus malte noe, bare for å vise hvor lett vi mennesker kan annerkjenne det, bare fordi det har den rette signatur ,henger i det rette galleriet og er utøvd av en som har sine papirer fra akademiet i orden .Han skratter nok lenge og vel over hvor lett vi kan projisere hva som helst inn i noe, bare fordi det er utilgjengelig nok.

Akk, det er håpløst, men en ting skal kunstneren ha, han klarte det som de fleste kunstnere i dag, ikke klarer. Å skape en form for reaksjon, uten virkemiddler som tyr til det blasfemiske eller makabre.

Ninja-dagen

I dag kunne Gro fortelle meg at det var Ninja-dagen. Og hun hadde brukt den i ekte Ninja-stil. Jeg ble litt trist for at Ninja-dagen var over da jeg fikk rede på det, uten å ha utrettet stort. Så vi fant ut at kanskje 8 Desember kunne bli en fin merkedag. Da er det 15 år siden sovjetunionens falll. I anledning dagen kan man f.eks kalle sine medmennesker "Kammerat" (med Akp-ml trykk på fjerde stavelse.) Plystre på internasjonalen, (legger ut en link om noen skulle trenge repitisjon) drikke vodka og kanskje spise noe erkerussisk (jon Sigurd/Mikkel kan sikkert komme med noen gode eksempler på hva dette måtte være.) Gro foreslo rødbetter , da det er både billig og lett tilgjengelig føde som minne om våre venner i øst.
Moskva-Mikkel kunne kanskje holdt et foredrag, og St.Petersburg-stian kunne visst et av sine berømmelige lysbildeshow.Filmklubben har sikkert en eller annen stumfilmkonsert på lager ellers er vel Villa P fylt til randen av sovjetisk popmusikk.

Det blir nok en herlig merkedag, og som Gro poengterte; Den er til og med på en fredag!

Neger?

Et ord jeg har stor ambivalens til er ordet: Neger. Jeg er vokst opp med dette ordet,og inntil nylig var det et svært nøytralt ord for meg og den resterende anti-rasistiske befolkning. I dag heter det mørkhudet. Spørsmålet er; Gjør dette noen forskjell? Er det ikke i hvilken setting man bruker ordet som er avgjørende?

Jeg tror det ikke er et spørsmål om hvorvidt vi omdefinerer ordene, men hvorvidt vi blir møtt med de fordommer som måtte ligge bak dem. Om "jævla neger" blir skreket etter en neger/mørkhudet en sen lørdagskveld er det vel et fett om det blir skreket neger eller mørkhudet. Problemet er rasisme og fremmedfrykt. For å komme i bukt med den tror jeg ikke en evig omdefinering av ord er nøkkelen.

Språket vårt er fylt til randen av ord som har en annen valør ettersom i hvilken setting man velger å bruke dem; kjerring/homo/fitte/trønder/neger/kuk/BI-student etc; Ta ordet kjerring f. eks, ikke hyggelig når det blir skreket etter deg, men fremstår nesten som søtt når det blir utalt av en 70 åring som skal "heim til kjerringa"

."Thomas han er neger" Stina er homo"
Å derimot si i en samtale at "Thomas, han er mørkhudet" Eller at "Stine, er homofil" synes jeg derimot er distingverende, fordi det ikke føles som naturlige ingredienser i mitt språk. Og at jeg derimot ikler dem en språkdrakt som ikke er min, og fjerner meg fra sakens innhold som var rent deskriptivt.

Nå er jeg selv i den posisjonen som "utlending" (Eller fremmedkulturell som den politiskkorrekte kanskje ville ha kalt meg.)
Jeg synes utlending passer meg veldig fint, så lenge det ikke blir utalt med "jævla" foran.